|
|
|
|
I forbindelse med planlagt jobbskifte i løpet av våren begynte jeg i januar å tenke på sertifisering. Dette for å bedre dokumentere innestående kunnskap som er nødvendig for å kunne finne ny jobb i IT bransjen. Etter å ha vært på jobb i Stockholm i midten av januar og pratet med en god venn og kollega der, ble vi begge enige i at en "Bootcamp" kunne vært bra. Vi søkte deretter rundt på nettet, og fant mange tilbydere, men det var én som i særdeleshet pekte seg ut. Koenig Solutions i India fremsto som nesten for god til å være sann. Billig og bra Koenig Solutions tilbyr Bootcamp helt tilpasset kursdeltagernes nivå, og til en brøkdel av prisen for tilsvarende kurs i Norge. Jeg kontaktet flere selskaper, men valget var egentlig avgjort etter første epost til Koenig. De kunne svare på alle spørsmål, og var i tillegg raske med å gi tilbakemeldinger. Det eneste tilsynelatende "problemet" måtte være at den lave prisen syntes mistenkelig. Vel, for å si det sånn: De er virkelig der, og de har et mye bedre opplegg enn hva man kunne forestille seg på forhånd. Faktisk kom det etter hvert telefon med tilbakemeldinger fra andre som hadde vært kontaktet, men på dette tidspunktet hadde jeg allerede korrespondert med Koenig i mange dager, og hadde allerede bestilt et opphold på deres Bootcamp i Shimla. De øvrige aktørene hadde uansett lite å stille opp med i forhold til Koenig - verken når det gjaldt pris eller utvalg av kurs og sertifiseringer. Vel, for å ta turen fra begynnelsen, så gikk det hele til på denne måten: Klokka seks på morgenkvisten 1. april startet reisen fra Flesland flyplass. Den gikk via København og Zürich, før vi landet i Delhi rett rundt midnatt lokal tid. Der ble jeg hentet på flyplassen av en lokal representant for Koenig og kjørt til Hotel Rangoli hvor jeg overnattet første natten. Morgenen etter kom samme mann og hentet meg og en kursdeltager til som skulle videre til Shimla for å ta kurset. Han kjørte oss til busstasjonen og ventet sammen med oss til bagasjen var kommet vel ombord i bussen og vi hadde funnet setene våre.
Bussturen opp til Shimla skulle vise seg som et kapittel for seg selv. Personer som aldri har vært med i bil eller buss i India tidligere vil med stor sannsynlighet få en skrekkopplevelse. Her kjøres det forbi – helt uavhengig om det kommer biler imot eller ikke - eller om vi så skulle befinne oss i en yttersving! Hornet er den delen på busser og biler som er aller viktigst. Det står til og med "use horn" bakpå kjøretøy av litt størrelse. Og det ble virkelig brukt. Dessverre røk en hydraulikkslange på vår opprinnelige buss, og vi ble overført til en såkalt ”deluxe-buss”. Dog helt uten den samme komforten. Bagasjen ble satt i midtgangen, det fantes ikke fasiliteter som aircondition, og bare noen få av viftene inne i bussen virket. Litt av en overgang med andre ord, men utvilsomt også en uforglemmelig opplevelse. Skifte av buss og andre ”bagateller” førte til at vi kom mellom to og tre timer forsinket frem til Shimla.
På busstasjonen oppe i Shimla ble vi møtt av en
representant fra Koenig som ventet på oss med en taxi, og tok oss videre til
Det opprinnelige hotellvalget skulle imidlertid vise seg å være mer enn bra nok. Det var oppdelt i to og to rom som delte en stue, og på denne måten skulle romkameratene bli kjent med hverandre. For øvrig var det en annen student fra Koenig som skulle dele stue med meg. Det mest plagsomme med rommet var at det kunne ta opp til 20 minutter før det kom varmtvann ut av kranen på badet. Noe som egentlig ikke var et stort problem (med unntak av første morgenen). Egentlig var det bare å skru opp kranen og vente til vannet begynne å sildre. Første kvelden ble jeg og min romkamerat introdusert for en annen av Koenigs studenter som hadde vært der siden midten av februar, og dermed snart ferdig på kurset. Han bodde i Birmingham, men foreldrene kom fra India og han var i stand til å gjøre seg godt forstått i Shimla. Det var utrolig fint å være med ham de første dagene. Blant annet var han god å ha til å oversette og fortelle hva menyene vi ble eksponert for egentlig besto av.
Når vi snakker om menyene, så vi ikke unngå å komme inn på indiske mattradisjoner. Nesten halvparten av Indias befolkning er vegetarianere, og utvalget av vegetarmat er derfor helt utrolig. Jeg for min del, hadde før dette aldri før vært uten kjøtt i over et døgn, men her nede ble det naturlig å spise vegetarmat. Det var i utgangspunktet ikke planlagt, men fra jeg første kvelden ble spurt om hva jeg ville ha, så ble det en vegetarrett. Dette fortsatte jeg med det resten av tiden i Shimla. I løpet av mine fem uker i Shimla skulle vekten til slutt vise 12 kilo mindre enn ved avreise. Konklusjonen må bli att dette er en kombinasjon av mat og trappene opp til rommet. I tillegg var det oppoverbakker uansett hvor vi beveget oss rundt i området. Utvalget av vegetarmat i Shimla er utrolig bra. Alle restauranter i området har et godt utvalg av vegetarretter, mens det også finnes flere rene vegetarrestauranter i området. En av disse er Nalini. Her spiste vi flere ganger, og maten var både billig og god. En av kveldene var vi et selskap på åtte personer, og når regningen kom trodde vi knapt nok våre egne øyne. Inkludert tips endte summen på hundre kroner. Når det gjelder lokale ølpriser, snakker vi om helt andre tradisjoner. En øl koster fra 90 til 150 rupi på en restaurant (100 rupi tilsvarer 15 norske kroner), og det var i de fleste tilfellene godt over prisen på en hovedrett. Skulle vi imidlertid få lyst på en rødvin til maten måtte vi ut med 3-4000 rupi. Uten en gang å få vite hvilken vin det var snakk om. Valget ble enkelt. Jeg prøvde faktisk aldri rødvin der nede. Noe som sammen med god svart kaffe skulle vise seg som et av de største savn av godene i min periode i Shimla.
For å komme frem til skolen måtte vi hentes med taxi rett nedenfor hotellet. Etter en tur på 15-20 minutter opp til skolebygningen, som befinner seg et stykke utenfor Shimla sentrum, ble vi møtt av den lokale lederen for senteret, Deepa, og hennes personale. Dette var en dame vi kunne spørre om alt vi måtte lure på. I Shimla kan kursdeltakerne til og med ta eksamen på lørdager, noe som visstnok ikke skal være mulig i Delhi. Dette viser bare litt av velvilligheten til personalet ved Koenig. Skolen ble til og med holdt åpent på søndager for de som ønsket det. Jeg hadde valgt en til en undervisning, og fikk Shivender Paul Handa som min personlige instruktør. Han var utrolig hyggelig, snakket godt engelsk og hadde en måte å lære fra seg stoffet på som jeg ikke har møtt maken til tidligere verken i Norge eller Sverige. Mannen hadde en klar plan fra første dag om når jeg skulle ta de forskjellige eksamenene og satte alt inn på at vi skulle følge skjema. Det var også viktig å komme inn i riktige studievaner fra begynnelsen, for det å ta MCSE i løpet av 35 dager er ikke akkurat ferie. Resultatet måtte bli åtte timer på skolen hver dag, og i tillegg så måtte det i snitt beregnes minst fem timer om kvelden til eksamensforberedelser. CCNA-instruktøren min, Arvind Kumar, var også utrolig dyktig, og vi gikk gjennom stoffet i løpet av fire dager. Dessverre så fikk jeg magetrøbbel etter siste kursdag, og måtte gi opp å lese til CCNA-eksamen. Forberedelser til de to siste eksamenene som måtte til for å kunne reise hjem som MCSE ble derfor prioritert høyest. Dessuten var det fristende å kunne ta de siste dagene i Shimla som turist - og ikke minst slappe av litt.
Shimla
var sommerhovedstaden for engelskmennene da de hadde makten i India. På grunn av
dette, så gir mange hus inntrykk av en by i England i stedet for høyt oppe i
Himalaya.
Første døgnene i Shimla var spesielle. Det var mellom 15 og 20 grader om dagen, og med kuldegrader om natten som en sterk kontrast. På Hotel Eve var det derfor satt ut varmeovner på rommene, i tillegg til dyner i skapet for at gjestene ikke skulle fryse. Over alt hvor en går i Shimla så ser en aper og hunder. Det var første gang i mitt liv jeg så aper i det fri, og det var en artig opplevelse. De er frekke som bare det, så vinduene burde alltid være lukket, spesielt hvis vi ikke oppholdt oss på rommene. En tur opp til Jakhu Hill (hvor det var maaange aper), krevde en såkalt "monkey stick", for å sikre seg mot at dyrene ikke skulle kunne stjele alt innhold i lommene. Jeg var der selv, selvsagt med en "monkey stick", men likevel var en av apene frekk nok til å plukke rett fra lommen min i det jeg snudde meg for å ta et bilde av en annen ape. Heldigvis var det bare et stykke avispapir som jeg hadde hatt nøtter i, men uansett var apedyrene utrolig raske.
Ren luft Luften i Shimla var ren, og i forhold til andre steder i India, var det lite søppel å se henslengt rundt i gatene. Det var faktisk slik at den som kastet fra seg søppel på gaten, eller til og med røykte på Mall Road, kunne bli bøtelagt med opp til 500 rupi. Ikke mye for oss som er vant til norsk prisnivå, men for en inder med gjennomsnittslønn så utgjør dette faktisk en åttendels månedslønn. Politiet passet for øvrig på at vi gikk på rett side av gaten. Noe som i høy grad er et savn, etter å hjemkomsten til gamlelandet, er det å våkne opp om morgenen og betrakte den ubeskrivelig utsikten som jeg hadde fra mitt soverom på hotellet. Fra rommet mitt kunne hele Shimla betraktes, en herlig opplevelse og bare ligge å titte ut før jeg sto opp og gikk på badet. Rett som det var gikk det også en ape forbi vinduet, og den stoppet gjerne opp og kikket inn vinduet før den gikk videre.
Etter inspirasjon fra Walkabout med Nils og Ronny på NRK før avreise, så hadde jeg bestemt meg for å ta Himalayan Queen ned igjen til Delhi. Fra Shimla til Kalka går det en virkelig smalsporet jernbane gjennom 103 tunneler. Turen tar seks timer - på relativt ubehagelige seter - men med en ubeskrivelig utsikt som veier godt opp og gjør det hele verdt litt smerte. Fra Kalka til Delhi gikk vi derimot over til hurtigtog på første klasse. Her var det aircondition, gode stoler med mulighet for å legge ryggen bakover, og ubegrenset tilgang til både mat og drikke.
Hett i Dehli Vel fremme på jernbanestasjonen i Delhi ble jeg igjen hentet av en representant fra Koenig, og deretter kjørt i bil til Hotel Rangoli. Her hadde jeg et godt rom med aircondition, noe som var ubeskrivelig herlig luksus etter turen. Det som imidlertid ikke skulle vise seg som like behagelig var å gå ut om kvelden. T-skjorten jeg hadde på meg var nesten gjennomvåt av svette før jeg nådde resepsjonen. Varmen slo mer eller mindre denne nordboeren fullstendig ut i samme sekund som døren ble åpnet. Min dag i Delhi inkluderte et besøk til Koenigs hovedkontor i byen, som alltid teller mellom 20 og 30 elever, med maks fire i hver klasse. Jeg ble også invitert til lunsj på en av Delhis beste restauranter, noe som var en opplevelse i seg selv. Etter dette hadde jeg litt tid til disposisjon før jeg måtte dra til flyplassen. Turen gikk til en plass hvor jeg kunne få fatt i ekte indiske suvenirer, og Koenig sørget for at en sjåfør kjørte meg til Central Cottage Industries Emporium, et handlesenter som er drevet av myndighetene. Her var det faste priser, og du var sikker på å få ekte vare. Senere på ettermiddagen tok jeg en autorickshaw (en trehjuling med motor) til et marked hvor alle gateselgerne forsøkte å lure en stakkars turist til å kjøpe hva som helst. Det var uansett så billig at jeg ikke hadde hjerte til å prute alt for mye, selv om det er det som er meningen. Vel tilbake på Hotel Rangoli var det bare å vente til en ny sjåfør kom for å frakte meg til flyplassen.
Alt i alt må jeg si at fra jeg landet på flyplassen i Delhi til jeg ble satt av på den samme flyplassen seks uker senere, så var det først og fremst Koenig som sørget for at oppholdet ble så godt som det ble. Profesjonelle instruktører gjorde dessuten studiene svært interessante, mens flinke folk i administrasjonen sørget for at oppholdet ellers ble en uvanlig flott opplevelse. Hvis noen ønsker å vite mer om Koenig og utdanningstilbudene der, så send gjerne en epost til hans@gaassand.com. |
.gif)
I
løpet av 6 hektiske uker våren 2006 tok jeg sertifisering som Microsoft
Certified Systems Engineer i Shimla, India. Dette var en så utrolig bra
opplevelse at jeg har lyst at andre skal få vite hvordan det var. Vel,
under kan du lese om mitt valg av lærested og mine opplevelser i India. 
”Luksus-bussen”,
som vi først gikk på i Delhi, var i og for seg behagelig nok, selv om sjåførene
oppførte seg som om de skulle ha stjålet både buss og drivstoff. Kjøretøyet var
utstyrt med bekvemmeligheter som aircondition, og passasjerene fikk utdelt vann
og poser med chips som kunne nytes under turen. 
Hotel
Eve. Her ventet 124 trappetrinn mellom gateplan og rommet i øverste etasje. Jeg
hadde på forhånd lest at Hotel Eve ikke var det aller beste hotellet i området,
men ville prøve å bo der før en eventuelt endring til det noe bedre Hotel Willow
Banks. 
Det
eneste jeg har å utsette på oppholdet var at Koenig ikke klarte å få en Exchange
instruktør til Shimla. Jeg ble da tilbudt å reise til Delhi, og ta resten av
kurset mitt der ettersom de hadde flere elever som skulle ha samme kurs der
nede. Den dagen jeg skulle bestemme meg var det 42 grader i Delhi, og jeg
forklarte overfor Deepa at jeg ikke klarer varmen, og at jeg derfor ikke kunne
reise til Delhi. Uten Exchange eksamen , så ville jeg ikke bli sertifisert som
MCSE , men det ordnet Koenig med at jeg fikk et kurs i ISA server. Utover dette
fikk jeg et Cisco CCNA-kurs som erstatning. 
Byen
ligger på 2100-2450 meters høyde, noe som fører til at det aldri blir varmere i
området enn en normal norsk sommer. Dette passet perfekt for meg, etter som jeg
ikke er spesielt glad i varme.
The
Mall Road, en gågate der "alle" var ute og spaserte om kveldene, er Shimlas
hovedgate. På toppen av gaten finnes The Ridge, en stor åpen plass, og i enden
av denne ligger Christ Church. Dette er Nord-Indias nest eldste kristne kirke
som ble bygget i 1844 og har vært i bruk siden. Under mitt besøk foregikk det
renoveringsarbeid på kirken, med stillaser på begge sider. Bygningen var likevel
i regelmessig bruk, og det ble holdt gudstjeneste hver søndag.
Toget
går med relativt lav fart, og med vindussete var det ikke vanskelig å la vinduet
stå på vidt gap gjennom hele turen. Det er spesielt når toget snirkler seg ned
langs fjellsidene og gjennom korte tunneler. Inderne er dessuten hyggelige folk
å reise sammen med. Jeg ble tilbudt både mat og frukt fra medpassasjerer som
smilte og var hyggelige hele tiden. Ikke som i Norge akkurat, der vi knapt
gidder å vie hverandre et blikk, og alle prøver å være minst mulig synlige.